AiCon x-2 og en megalang banan:F

AiCon X-2 var over denne helga daaa... Og jeg vil ikke spamme(og at søstra mi skal si innlegget er rotete) så jeg bare legger igjen to videoer jeg filmaa!!

Første er et intervju jeg hadde med Caroline Olsen som er forfatteren bak boka Snow. Har begynt på boka og må si den er helt N.Y.D.E.L.I.G!!!!!!!

StooooreT.T


Beklager den randome caramelldansen.. Den var litt morsom=D

Jeg fikk request av Jensemannen om å legge ut en LANG tekst om en kvinne som går inn i et rom og dusjer... Den er LAAAAAAANG!

Here it goes:

 

Følelsen, og fornemmelsen av å holde dørhåndtaket i hånden var virkelig. Å kunne gjenkjenne lukten og de velkjente men allikevel ukjente lydene idet hun åpnet døren var som å åpne en dør til en gjemt del av fortiden. De små skrikene hengslene sang idet døren sakte men sikkert ble åpnet atter igjen. De små skrikene som ropte med sin høyeste røst om å bli oljet ble ikke bønnhørt denne gangen heller. Lukten av jordbær og diverse parfymer slo henne i ansiktet idet døren var åpen nok til å gå gjennom. Lyset som blendet inn gjennom det lille vinduet og den lille terskelen som hun alltid slo foten borti men som hun for en gangs skyld ikke gjorde. Takk og lov tenkte hun. 

 

Jordbærlukten ble nesten overhelmende idet hun gikk over terskelen og foten falt på de sennepsgule flisene. Lydene av skrikende måker utenfor og det dryppende vannet fra kranen gjorde hjertet hennes rolig. Alle musklene spente seg og hjernen var på turbofart. Alt og alle hadde oppmerksomheten på henne. hennes bevegelser, tanker, lyder og lukter. Hver minste lille ting som kunne avsløre henne, alt ble overvåket av de små men igjen store gjenstandene inne på rommet. Hun spente alle musklene sine for å få den siste foten over terskelen, uten lyd. Hun kunne kjenne hvordan foten skrek av smerte og hjertet som skrek etter alt annet. Det skrek nok ikke etter alt annet, men det skrek, høyt og tydelig. hun visste hva det skrek for. Viljen og lysten gikk ikke lenger hånd i hånd. Rasjonelle tanker fantes ikke, ikke her inne. Hun så på alt som var å se. Gjenkjente alt, så at alt var på de stedene de skulle være. Hver minste lille gjenstand var på riktig plass, om kke få centimeter forflyttet. 

 

Hun byttet hånd om dørhåndtaket. Det virket mer som et problem enn noe annet. Det å faktisk kunne lukke døren, sperre seg selv inne på dette lille rommet med alle gjenstandene, små og store, og alt av minner hun kunne tenke seg, det virket som et stort problem. Men hun ville huske. hun ville og viljen overvant frykten for å bli sperret inne på dette lille rommet fylt med disse store gjenstandene såvel som de små. hun lukket øynene om for bare et lite øyeblikk, mintes hun seg selv om den vakre pianomusikken som fløy så pent i luften. akkurat som om noten selv hadde et liv for seg selv og danset til de delikate fingrene som trykket ned på disse hvite og sorte tagentene. hun åpnet øynene igjen og lukket døren. hun slapp ikke håndtaket men ble stående i noen øyeblikk, luktende på jordbæren som sakte fløt bort fra nesen men som gav rom for mangoen istedet. Mangoen hadde en særegen lukt hun hadde lært seg å gjenkjenne. Hver centimeter av den, hver lille del av den som kunne brukes, hun hadde elsket den lukten. Det var vel egentlig mer personen som hadde brukt mangoen enn selve mangoen hun var glad i. hun kunne huske hvordan tungen hennes ville gli på hver centimeter av den kroppen, huske hvordan hun ville sleike i seg alt. hun lukket øynene igjen og lot tungen rotere i luften. det var visst et ork å åpne munnen. Alle de kyssene hun kunne huske som hadde involvert åpen munn ville ikke gli vekk fra hennes tanker om ikke for et sekund. Men hun åpnet den og lot tungen gli sakte ut av munnen som om det var det mest naturlige å gjøre. Hun lot spyttet som var på tungen fungere som et slags glidemiddel for å få denne delen av seg selv ut fra munnen. Hun lot den bevege seg som den ville gjort i den personens munn, sakte men sikkert gjengi de samme bevegelsene. Hun lot hennes egen tunge danse fritt i luften, lot den ha en egen fri vilje til å gjøre det den var best til. Men hun var ikke lenger best til det. Hun åpnet øynene og lot tungen stoppe dens frivillige lille dans i luften. Hun lot den krype tilbake til hvor den tilhørte og lot hennes venstre hånd slippe dørhåndtaket. Hodet hennes bevegde seg minimalt som kroppen gjorde da hun vrei om den lille nøkkelen som stod i låsen. Et lite klikk, og hun kunne ikke unnslippe lenger. Hun slapp låsen og stod der med armene nede og lukket munn. 

 

Hun begynte sakte å føre hendene til kanten av genseren. Hun lot dem ta et tak i kanten av genseren og kunne kjenne hvordan hennes egne hender motarbeidet henne. Den lille pianomelodien fortsatte sin dystre tone mens disse tynne hendene sakte grep om kanten og og presset den oppover. Hun lot hendene ta av henne genseren sakte, som om hele verden ville dø om hun gjorde det for fort. Hun lot bølgene rulle innover og skyene stoppe. Fuglene ville fly oppover og regnet ville komme i dystre mørke tonefall nedover. Koffertene ville gli sidelengs opp til skyene som ville være dekket av den mørke marineblå fargen mens stjernene ville ikke vise seg. hun lot genseren gå over hodet sitt og av armene. Hun lot den falle lett ned på gulvet mens hun fremdeles lot blikket stirre på det samme punktet på veggen hun hadde gjort før. Hun lot armene falle nedover hodet hennes og de begynte med en gang å fikle med beltet på shortsen. det var visst en veldig enkel hindring, for plutselig falt shortsen ned på gulvet. hun brukte alle kreftene hun hadde på å løfte det ene beinet og forsiktig forflytte det et tak lengre unna shortsen. Hun lot tærne berøre gulvet lett før hun løftet det andre beinet på samme måte. Det virket som om hun var i transe, for hun hadde ikke klart å kjenne hendene som sakte hadde tatt av spenna på bh-en så den falt ned på gulvet med et "klunk". Hun lot hendene gli ned over trusekanten med de svarte blondene før de dro kanten nedover. Trusen med de svarte blondekantene falt lett ned på gulvet. Det var først nå hun gikk ut av transen som hun ville kalt det. Blikket hennes skled nedover veggen og ned på trusen med de svarte blondekantene. Hun var rød under øynene. Hun så seg i speilet som hang på veggen, så det ravn svarte håret som rakk henne til korsryggen. Hun lukket øynene og tenkte på notene. Notene som tilhørte den venstre hånden. Notene som tilhørte den høyre hånden. Hun tenkte på hvordan hun skulle bruke pedalen. Hun nynnet på den vakre melodien som så dystert gjorde alt mørkt. Men hun kjente dette rommet godt. Synet var ikke noe hun trengte her. Hun lot hendene gli over de store og små gjenstandene som var på rommet og inn ved glasveggen. Hun lot hendene jobbe med kranen og de første kalde dråpene som traff henne var som en vekkerklokke som skriker tidlig en morgen. Hun følte hun var blitt kastet utfor en klippe. Som om det hadde fått henne tilå skjønne alt. Hun lot tårene komme. Hun lot alle minnene komme. Hun kunne høre hennes egen stemme som skrek etter å bli brukt. Det varme vannet kom etter hvert samtidig som synet av den røde fargen kom. Vannet var friskt som etter en storm og sola skinner selvom du ikke gjør det. Hun lot hendene press mot glassveggene og hun skrek av all sin makt inne på dette minimale badet. Hun skrek så alle utenfor kunne høre henne gjennom det minimale vinduet inne på det minimale rommet med de store gjenstandene. Hun kjente bena sviktet under henne som to pipestilker som ikke klarte å bære vekta av en feit katt. Hun kunne kjenne hvordan knærne presset seg sammen og hun falt ned på de sennepsgule flisene og hvordan hendene sakte søkte trøst i ansiktet hennes. 

 

Minner som de vakre pianohendene til den personen, kyssene til den personen. Måten den personen gikk på og snakket. Alle luktene og følelsene den personen hadde gitt henne. Alt den personen hadde vært og skulle bli for henne. Alt den personen hadde gjort og alt som hadde skjedd på grunn av den personen. Hun forbannet den personen. Hun hatet den personen. Men hun elsket også den personen. Hun hatet seg selv for å kunne hate den personen og hun hatet den verden den personen kom fra. Hun hatet verdenen hun kom fra. Hvorfor hun kom og hvorfor hun hadde vært her i denne verdenen som tilhørte DEN personen. Den personen som hadde reddet henne fra abyss(avgrunnen), som hadde reddet henne fra det mørke som kom med stormen. Som hadde tatt henne vekk fra alt som dro i henne. Åh, som hun hadde elsket den personen. Den eneste som hadde stolt på henne. Som hadde tillit til henne. Som gav hun den styrken og motet hun trengte. som var der for henne, som ikke fordømte henne til evige pinsler. Som ikke diskriminerte henne og som elsket hun for den hun var. Hun kunne kjenne hvordan det ravnsvarte håret ble slukt vekk fra denne strømmen av vann som kom spylende over henne. som prøvde å vaske alle de vonde minnene vekk og bare la de gode være igjen. Som en foss av rødt blod kom spylende på henne for å gjenføde henne til en ny verden. Hun satt der og tok imot denne fossen og kjente det ravnsvarte håret miste all farge. Hun kjente det forsvant og ble kortere. Hun kjente hvordan håret som hun hadde elset, som den personen hadde elsket, ble slukt av sluket og som grep tak i henne bakfra. Hun kjente hvordan det gled vekk fra henne og lot alt utenom de vonde minnene stå igjen. Følelsen av å kunne stå framover, vel vitende at det ikke ville være lett. Om ikke den personen hadde vært der vile hun aldri klart det. Men igjen, hun hadde jo ikke. Hun hadde ikke hatt motet, hun hadde aldri. Og det motet hun hadde, ble nå slukt opp av det lille ondskapsfulle sluket blant de sennepsgule flisene. Som hun hadde elsket og holdt kjært den vakre personen. Men som ikke lenger var der på grunn av henne selv. På grunn av alle menneskene rundt som dro henne vekk fra henne. Som hadde latt henne falle. Falle langt. Falle dypt. Falle ned i avgrunnen og bli bort vekk. For alltid. Fordi de hadde elsket hverandre var de forbudt fra å være hos hverandre. Bare fordi det var lettere enn å akseptere dem. Fordi hun hadde elsket den personen. Fordi hun hadde elsket en kvinne.http://www.youtube.com/watch?v=KoL4YbuaSf4


Én klem

Kine

28.aug.2010 kl.01:18

DU er en eneste stor SPAM! Hahaha, neida.

Kjempebra skrevet Ida, en utrolig god historie

Skriv en ny kommentar

Ida Martine

Ida Martine

17, Skedsmo

En frisk vårkveld dukket ei lita jente frem i verden. Det meste gikk vel greit, endte ikke opp som en helt retard=D Etter et turbulent lite(ubetydelig) liv, kom jeg frem til dette punktet her hvor cosplay, musikk, anime/manga, foto og venner tar livet mitt til det fulle=D

Kategorier

hits